Feilbehandling

Jeg tenker ofte på alle de pårørende som har mistet sine kjære, barn de sendte av gårde, og som de trodde skulle få den hjelpen de trengte. I stedet fikk de symptombehandlng og døde.

Jeg møter også i jobben min i dag mange pårørende som er fortvilet over sin egen og sitt barns situasjon. De føler seg maktesløse og opplever ofte å gå i en evig runddans av skuffelser, nederlag og håp om at det kansje en dag vil snu. Hvis man gjentar de samme handlingene, og benytter de samme metodene gang på gang, men forventer ett nytt resultat er man på vei til sinnsykdom. Man vil alltid få samme resultat som sist.

"I profesjonell behandling av rusavhengige er det nødvendig å sette grenser, stå opp og si i fra hva man mener er riktig i møte med misbrukeren. Men for de fleste mennesker er det ubehagelig å si nei, eller si imot noen, og mange frykter å bli mislikt. Alle vil bli likt - dette gjelder både for terapeuten og for misbrukeren. Og under dette igjen ligger behovet for å bli sett for det man gjør og er." (Utdrag fra boka "Fri fra avhengighet" Espen Andresen, CappelenDam 2008)

Skal man behandle rusavhengige må man ha kunnskap om drivkreftene som skaper den sykelige avhengigheten. Fakta i dag er at mange hjelpere i apparatet som skal behandle rusavhengige har sine mønstre og manuskripter innlærte fra oppveksten. Der de lærte at de fikk positive bekreftelser ved å hjelpe mamma hjemme når pappa drakk, eller kanskje de måtte bli voksne hjelpere fordi mamma eller pappa var psykisk syk. Det er ikke feil å ville hjelpe andre ut av missbruk eller til et bedre liv. Men for å kunne hjelpe andre må man først hjelpe seg selv.

Å utgi seg for å kunne hjelpe andre når en ikke kan hjelpe seg selv er å være uansvarlig og uærlig. Man blir medhjelper til videre misbruk.